MAURETANIA
ForberedelserPosted by symbolon Sun, January 25, 2009 19:55:00Lørdag var vi oppe 05.00, brøt leir og satte av sted 35 mil til grensestasjon mellom Vest-Sahara og Mauretania. Bilen gikk fint inntil grensen, da var hun varm og ville hvile. Mulig at hun anså seg ferdig for dagen! Litt stress med 'dytting' av bil fra det ene landet til det andre. DS er blitt noe lunefull, noe vi fikk merke mer av utover dagen. Selve grensepasseringen tok 4 timer, det hele består av ikke mindre enn 8 operasjoner, få skjema av politiet, kontrollere skjema av grenseportvakt, levere pass og skjema til politimann i en dør, vente i 3 timer utenfor et vindu til en blir ropt opp og får tilbake pass, levere pass, vognkort og innreisebevis til en toller, bli vist tilbake til bilen, få beskjed om å bare kjøre, få kontrabeskjed om å gå til toller (der man ble avvist), få skjema stemplet, bli vinket videre til det føderale politi som skriver det hele inn på nytt i en A3 size innbundet bok, så blir man vinket ut i 3 km minefelt uten vei. Hu hei....
Nå var bilen skikkelig sur. Vi fikk humpet oss i vei, Sturla ville stadig ut i løssand men ble kommandert inn på den utydelige stien mellom eksploderte bilvrak. Når vi øynet grenseposten forserte vi hele "køen" (motbakke, "vi stopper ikke" og ropte til vaktene i Mauretania at vi måtte få komme frem. Hell i uhell, dette var en noe uvanlig metode, 'uniformene' kom løpende og vi fikk rask og god betjening. 25 mann i en plankehytte, man lurer på hva en person har gjort i sitt tidligere liv for å bli postert hit.
Nouadibou, det er lenge til dette blir et turistmål. Alle som hater charterturer bør dra hit. Da blir man kurert straks. Norge er ikke så dumt å være født i..
En 14 år gammel gutt spurte om lift inn til ABBA "camping" tilfeldigvis var det akkurat dit vi skulle! Gutten snakket 4 språk og jobbet på campingplassen. Det var greit å ha ham med i bilen, han kunne dirigere oss frem, og ordne opp når bilen stoppet i et veikryss inne i tettstedet Nouadibou. Symbolon Team var første team inn, vi risikerer å bli blaserte! Imidlertid ble vi tauet de siste tre kilometrene.
Vår guide i Nouabidou
Det dukket opp en fransk familie som kjente en mekaniker de gikk god for, veldig flink sa de, men også ganske full. Mannen viste seg å være fra Senegal, Sturla ble med ham en runde i byen for å lete opp en ny coil. Mannen var i skikkelig godt humør. Etter en tid kom de tilbake, og testet ut bytte, men bilen fusket fortsatt. Da dro han til og justerte fordeleren på gehør, etter dette gikk den pent og jevnt, og kunne dra ut når vi starter i første og revers. Vi krysser fingrene for ferden videre.
Hodet under panseret igjen, det har blitt åpnet en del ganger nå. Bra jeg fikk skrudd henselet på før vi dro. Her har mr mekaniker fingrene nede i motorrummet..
(Er varm coil et problem? Har det for meg at det kan gi tenningsproblem om coilen blir veldig varm?-noen som vet? Coilen vår blir nemlig for varm til å ta på når vi stopper etter å ha kjørt langt)
Sturla svelget vår stolthet og lånte en propanbrenner av et ungarsk par i bytte mot et par egg. De hadde for øvrig blitt sittende fast i minefeltet, men hadde fåt hjelp til å bli trukket løs, for vederlag naturlig vis... Nå viste Hans Petter sine kunster med egg, bacon og ravioli, veldig godt etter 12 timer uten mat.
Vi registrerte av mange av de uniformerte politivaktmenn syntes det luktet fantastisk godt, de skulle visst hva vi laget! Synd at millioner av mennesker på denne kloden aldri skal få kjenne den ekte gleden av sprøstekt bacon! Nå var det inn i hvert sitt telt igjen, luftmadrass er en god oppfinnelse.
- Comments(1)http://b4.symbolon.no/#post37
